Hva kan du om førstehjelp og beredskap når ulykken først er ute. Gi aldri opp- Lars Enerly.

Jeg husker ingenting fra denne dagen. Dette var siste skoledag for ungene før ferien. Familien var hjemme. Ferdig pakket til campingen. Jeg kom aldri hjem denne dagen.

I min hverdag og på arbeidsplassen møter jeg mange mennesker i løpet av et år. Før sommeren 2017 bestemte jeg meg for å ta kontakt med en av disse personene som jeg møtte under et førstehjelpskurs jeg holdt på Østlandet. Denne korte, men gripende historien er ikke bare rørende, men også en tankevekker for oss alle. Jeg fikk lov å intervjue Lars Enerly om opplevelsen han hadde med døden og vil gjerne dele denne historien med dere for å øke fokus på hvorfor akkurat du som leser dette skal kunne forstå litt bedre hvordan alt henger i sammen, hvor viktig det er å gripe inn å gjøre en forskjell når det står mellom liv og død.

 

 

Han jobber i dag som rørlegger og har blitt 34 år. For to år tilbake falt han om på jobb med hjertestans. Der en av hans kollega startet gjenopplivning og utførte hjerte lungeredning da han fant han liggende livløs på bakken. Det ble utført hjertelunge redning(HLR) før ambulanse personalet kom til unnsetning med hjertestarter. I et intervju forteller Lars Enerly dette:

 

 

 

Foto:Lars Enerly

Operasjonen og ventetiden- Jeg var heldig å slapp unna med for mange skader etter hjertestansen. Jeg hadde problemer med bevegeligheten i høyre armen i noen måneder. Armen har blitt fin igjen, men ingen har funnet ut hvorfor armen hadde tatt skade. Hukommelsen min har blitt noe dårligere men ikke under normalen med tanke på det kroppen har vært igjennom. Jeg var igjennom fysikalsk trening på sykehuset den perioden jeg var innlagt for å få behandling på armen men også for å få oppfølging for en lungebetennelse som jeg pådro meg kort tid etter. Dette kom i ettertid av bruken av respiratoren jeg brukte i 3 dager da jeg lå i koma. Jeg hadde flere knekte ribbein etter gjenopplivningen. Det tok tid før disse ble bra. Hadde også et mildt infarkt noen dager seinere etter sykehus oppholdet. Dette leget seg selv etter kort tid. På sykehuset fikk jeg operert inn ICD (implantat cardioconverter- defribllator) Fikk en del medisiner og går fortsatt på disse i dag. Medisinene gjør meg uvel, svimmel og til tider magetrøbbel i perioder.

Han forteller videre hvordan det er å prøve å forstå seg på den nye livssituasjonen rett etter hendelsen- Det var mye smerter i lang tid. Dagene var veldig lange. Jeg slet veldig den første uken med hukommelsen. Jeg laget meg egne historier og forklaringer på hva som hadde skjedd. Jeg var overbevist om at jeg hadde vært i en bilulykke sammen med min samboer. Kunne liksom ikke helt forstå hvorfor hun ikke hadde noen synlige skader eller hvorfor hun kom så bra ut av det. På denne tiden husket jeg toppen 3 minutter av gangen. Det var etter en to ukers tid at jeg forsto at jeg muligens prøvde å fortrenge alt som hadde skjedd meg. Jeg ble fortalt hva som hadde skjedd meg på jobb, men husker utrolig lite fra denne tiden rett etter hjertestansen.

Så ble jeg sendt hjem. Ønsket meg litt ro. Ville reise litt bort, men på grunn av mye smerter og utmattelsen var det ikke mye jeg fikk vært med på selv om jeg ønsket at barna skulle få ha det gøy denne ferien. Det endte med at vi reiste en tur på campingen. Det gikk ikke lang tid før jeg fikk et alvorlig ventrikkelflimmer og falt sammen på bakken ved siden av min samboer. Etter kontroll av ICD`en ble jeg denne gangen støtet fire ganger før jeg kom til meg selv igjen. Etter denne hendelsen bli jeg fraktet til Akershus sykehus i ambulansen for videre oppfølging. Resten av ferien ble tilbrakt hjemme da samboeren min ikke turte å ta meg med noen andre steder. Hun trengte meg i nærheten av et sykehus. Tiden derfra husker jeg som veldig vond. Fortsatt mye smerter, lite søvn og slet mye psykisk etter alt som hadde skjedd meg. Det var tider jeg prøvde å flykte, fortrenge alt så godt det lot seg gjøre.

 

Tiden etter sykehus oppholdet og veien tilbake på jobb. Spurte jeg han hvordan det var å komme tilbake på jobb og møte hverdagen. – Jeg startet på jobb igjen da det hadde gått 4 måneder. Det var utrolig slitsomt. Følelsen av å ikke ha noen krefter igjen når arbeidsdagen var omme. Kom hjem etter jobb og sovnet så fort jeg fant et sted å hvile. Helgene måtte jeg bruke til å hvile for å klare en ny uke på jobb. Jeg vet i etterkant nå, at jeg burde ha ventet lengre. Burde brukt lengre tid til å komme tilbake til arbeid igjen.

Jeg spør, tenker du noen gang på hvor heldig du har vært i etterkant, kan du fortelle litt om forholdet mellom deg og din kollega som reddet livet ditt den dagen?

-Det å leve i etterkant går veldig greit. Jeg tenker på det en gang i blant fortsatt. At jeg er veldig heldig. Hadde jeg ikke overlevd ville jeg aldri ha fått møtt mitt yngste barn. Min samboer var nemlig gravid på denne tiden da denne hendelsen inntraff. Forholdet til mine kollegaer er som tidligere. Jeg prøver som sagt ikke å tenke på det, vet at jeg innimellom vil fortrengt hendelsen fortsatt en dag i dag. Men jeg er evig takknemlig for det han gjorde og hva han gjorde den dagen. Han reddet meg og min familie.

 

Som pårørende skal vi som mennesker være støttende, sterke og motiverende. Være tilstede i en hver tid. Hvordan taklet dine nærmeste dette, hvordan ble de berørt?

-De to eldste barna mine var mye urolig de første ukene, men dette har gått sakte med sikkert tilbake til normalen. De kommer innimellom med noen spørsmål rundt hendelsen. Nest eldste har hatt vanskeligheter med mareritt og noen problemer med dødsangst. Min samboer er kanskje den som har stått nærmest og kjent det mest på kroppen. Hun forteller hvor vondt det var å se meg i smerter da jeg lå på sykehuset. Dagene jeg lå i koma sto helt stille for henne. Hun har vanskeligheter med å huske ting fra denne tiden. Mye engstelig og noe angst har forekommet etter tiden jeg kom hjem igjen. Hun er redd. Redd for å slippe meg av syne. Ligger våken om nettene for å høre at jeg puster. I motsetning av meg selv, går det ikke en dag uten at hun tenker på hva som har skjedd. Hun frykter at dette skal skje igjen. Hun er engstelig når jeg er på jobb. Sender hyppige meldinger og ringer gjerne spør om jeg er okay om jeg ikke har gitt lyd fra meg. Det aller verste tenkelige er hvis, «neste gang» ikke går bra, om det skjer igjen.

 

Når har du selv sammen med noen av dine kollegaer vært på kurs som er holdt av Først til hjelp AS. Kan du beskrive hvor viktig det er med akutt førstehjelp. Hvordan opplevde du kurset?

– Det er utrolig viktig med opplæring. Å tørre å gjøre en forskjell. Det er dette som har gitt meg en ny sjanse. Det reddet ikke bare meg, men hele familien. Førstehjelp er avgjørende om noen overlever eller ikke. Det å tørre å gripe inn når det står mellom liv og død. Jeg var faktisk klinisk død i 1 time og 18 minutter, men med hjerte lungeredning fra min kollega og hjertestarter tilkoblet i etterkant overlevde jeg. Førstehjelpskursene er veldig lærerike. Det er utrolig viktig å kunne forstå hvordan man kan utgjøre en forskjell i ulike akutt situasjoner. Lært mye og føler jeg er på god vei til å vite enda mer om kunnskapen men også forstå gangen i det hele.

 

 

Jeg: Jeg synser. Tar innover meg litt om at førstehjelp dreier seg ikke bare om å redde liv. Jeg tror det er på tide at vi vender oss litt til siden, ikke bare ser det som er rett framfor oss, men får et oversiktsbilde på alle som blir berørt som pårørende etter en slik hendelse. Jeg leser artikler og innlegg om hvor trangsynte vi som mennesker har blitt. Egosentrisk og selvopptatte mennesker. Mange spør, hvor er nestekjærligheten blitt av? Er det skammelig å be om hjelp når man trenger det? Er det fordommene som gjør at vi heller velger å gå forbi et menneske som ligger nede, tilsynelatende livløs?

Nei, jeg velger å tro at det finnes flere av oss mennesker som gjerne setter andre først fremfor seg selv. Velger å tro at nestekjærligheten overkommer fordommene vi lager oss innimellom og en ting har vi nok alle felles.. Hadde det vært en av mine nærmeste som lå der nede for telling, hadde jeg håpet at noen ville ha vært tøff nok til å gripe inn, prøvd gjort en forskjell om det sto mellom liv og død. Å ta vare på og værne om de som er rundt som er pårørende er like viktig. En livs krise er forkjellig fra person til person og det er viktig at det finnes et apparat som kan følge opp de pårerende. Dette vet jeg at mange savner. Jeg vil takker Lars Enerly for historien sin.

Jeg er så heldig som kan bidra med fagundervisning innenfor dette og at du kanskje en dag vil gjøre en forskjell.

 

 

Ingvild Flaa

 

 

 

 

Ønsker du undervisning og kurs tilbud, ta kontakt med oss:

mail: post@forsttilhjelp.no

mobil: 45414714

Copyright @ All Rights Reserved

Adresse:

Brennavegen 19, 2040 KLØFTA

 

T: +47 958 58 503 / +47 454 14 714

M: post@forsttilhjelp.no

Åpningstider:

Mandag - Fredag: 0800 - 1600